Norge er i Afghanistan for å:
- Hindre framvekst av internasjonal terrorisme
- Sikre fred og stabilitet
- Bidra til utvikling og til å lindre nød
11. september 2001. Sporene peker mot Afghanistan
For å forklare hvorfor Norge prioriterer Afghanistan så høyt, er det nødvendig å ta et tilbakeblikk til 2001: Landet var de femte fattigste landet i verden, og hadde vært herjet av krig i flere tiår. Taliban hadde tatt styringen i størstedelen av landet. Hele verden ble sjokkert over daglige brudd på grunnleggende menneskerettigheter, systematiske overgrep mot kvinner, utelukkelse av jenter og kvinner fra utdanning og offisielt liv, offentlige henrettelser, forbud mot fjernsyn og andre moderne kommunikasjonsmidler og gjennom ødeleggelser av historiske og religiøse monumenter.
Afghanistan hadde i denne perioden også blitt et fristed for terrororganisasjoner – som Al Qaeda – som med Talibans velsignelse brukte landet som base for planleggingen av terrorhandlinger i andre land. De største terrorangrepene fant sted 11. september 2001 mot New York og Washington DC. Angrepene kostet nærmere 3000 mennesker livet. USA gikk til angrep i oktober 2001, og etter kort tid mistet Taliban-regimet kontrollen.
Veien mot en internasjonal styrke under FN-mandat
Allerede 12. september 2001 vedtok Nato, hvor Norge er medlem, at terrorangrepene 11. september hadde utløst artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Dette innebar at angrepet 11. september ble ansett som et angrep på alle Natos medlemsland, og at alle medlemmene hadde plikt til å bistå USA i arbeidet med å gjenopprette fred og stabilitet.
USAs motangrep i Afghanistan, som ble kalt ”Operation Enduring Freedom” var i tråd med retten til selvforsvar som er hjemlet i FN-paktens artikkel 51. Norge bidro til ”Operation Enduring Freedom” med mineryddere, spesialsoldater, transportfly og F16-fly.
I begynnelsen av desember 2001 år ble det holdt en internasjonal konferanse i regi av FN i Bonn i Tyskland om situasjonen i Afghanistan. Ut av konferansen kom en avtale som la grunnlag for en midlertidig styring av Afghanistan inntil ny grunnlov, et folkevalgt parlament og en ny regjering var på plass. En midlertidig regjering ble valgt av et nasjonalt råd (Loya Jirga) i Kabul vinteren 2002. Grunnloven ble vedtatt i 2004 og det ble gjennomført presidentvalg samme år. Nytt parlament ble valgt i 2005. Dette var det første folkevalgte parlamentet i Afghanistans historie.
Etablering av sikkerhet og stabilitet var en av de største utfordringene i vakuumet som oppsto etter Talibans fall. Bonn-avtalen anerkjente at det ville ta tid før nye afghanske sikkerhetsstyrker og militære styrker ville være fullt etablert og operative, og den anmodet FNs sikkerhetsråd om en militærstyrke med FN-mandat.
I resolusjon 1386 som ble enstemmig vedtatt 20. desember 2001 betegnet FNs sikkerhetsråd situasjonen i Afghanistan som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. På bakgrunn av Bonn-avtalen og etter ønske fra afghanske myndigheter vedtok Sikkerhetsrådet å opprette en internasjonal styrke - International Security Assistance Force – Isaf.
Den første Isaf-styrken begynte å operere i februar 2002 under britisk ledelse. Til å begynne med var Isafs operasjonsområde begrenset til Kabul-regionen, men senere ble operasjonsområdet utvidet i tråd med årlige fornyelser av Isafs FN-mandat.
Norge har bidratt med tropper til Isaf siden Nato tok over kommandoen for ISAF i desember 2002. Isaf er fortsatt under Natos ledelse, men også mange land som ikke er medlemmer av Nato bidrar med styrker. I dag bidrar over 40 forskjellige land til Isaf.
Hjelpe afghanere i nød
Norge har en betydelig humanitær innsats i Afghanistan. Den skal bidra til at afghanere i nød får beskyttelse og hjelp. Norge har fokus på utvalgte tematiske og geografiske områder hvor vi hjelper sårbare grupper som flyktninger, kvinner, syke og skadde samt rydding av miner.